Dagmar avsto ofte fra å spise i selskap med andre

Dagmar Gustafsson gikk i flere år med svelgevansker og oppblåst mage. Det tok 10 år før hun var heldig å treffe en logoped som kunne skrive ut IQoro.

For drøyt fem år siden gjennomgikk Dagmar Gustafsson en ballongutvidelse av spiserøret på grunn av svelgevansker. To år senere kom problemene tilbake. Men hennes egne kramper ble skjøvet til siden i skyggen av at hun pleiet sin Alzheimer-syke ektemann døgnet rundt.

Først langt senere fikk Dagmar hjelp av en logoped som skrev ut en IQoro.

De første svelgevanskene kom smygende allerede for ti år siden, men det var ikke for svelget at Dagmar søkte helsehjelp første gang.

Første gang jeg søkte helsehjelp var det for magen. Den var oppblåst som en ballong.

– Nei, jeg hadde problemer med magen. Den var oppblåst som en ballong. Via gastroskopi ble det konstatert at jeg hadde mellomgulvsbrokk, forteller Dagmar, som nettopp har kommet inn fra hagen.

Kreftdiagnose og sorg

At brokken kunne være årsaken til problemene i svelget, var det ingen som koblet sammen. Men når problemene ble mer intense og maten ble hengende halvveis i strupen, ble det gjennomført en utvidelse av spiserøret som gjorde at problemene avtok en tid.

– Samtidig oppdager legene at jeg har kreft i tykktarmen og må opereres. Inngrepet gikk bra, og i dag er jeg friskmeldt, forteller Dagmar.

I forbindelse med konas operasjon og rekonvalesens måtte den syke ektemannen flytte til et pleiehjem. Der var Dagmar sammen med ham frem til han døde i fjor.

Jo mer jeg hentet meg inn mentalt, desto mer merkbare ble mine problemer.

Pleiesituasjonen og omsorgen av ektemannen gjorde at Dagmar ikke hadde tid til å tenke på svelgevanskene, som sakte kom snikende igjen. De var heller ikke prioritert i sporene etter livsledsagerens død da måneder med sorgarbeid og innhenting fulgte.

– Men jo mer jeg hentet meg inn mentalt, desto mer påtakelige ble mine fysiske problemer. Av redsel for at mat og drikke skulle sette seg fast i halsen, avsto jeg ofte fra å spise i selskap med andre, noe som gjorde meg sosialt isolert.

Seriøs og profesjonell logoped

På legesenteret fikk Dagmar ingen hjelp, og etter mange turer hit og dit ble Dagmar irritert og krevde henvisning til halsspesialist og logoped.

Hun hadde nemlig funnet en avisartikkel om en kvinne med lignende problemer. Den kvinnen hadde blitt hjulpet av en ny behandlingsmetode i form av et nevromuskulært treningsutstyr.

En tid senere fikk Dagmar innkallelse til øre-nese-hals-avdelingen på Kullbergska sykehus i Katrineholm der hun fikk treffe både en lege og logoped.

Her var det seriøst og profesjonelt hele veien. Det virket som de allerede kjente til metoden.

– Jeg viste frem artikkelen og følte umiddelbart at de lyttet. Vanligvis pleier man jo å måtte slåss for sin sak, men her var det seriøst og profesjonelt hele veien. Det virket som de allerede kjente til metoden, for logopeden sa at hun selvsagt kunne skrive ut en IQoro til meg, fortsetter Dagmar.

Trenger ikke å skjule seg lenger

Etter å ha lest håndboken satte Dagmar i gang og gjorde de medfølgende svelgetestene. De bare bekreftet problemet hennes. Etter bare ufattelige tre dagers trening følte hun at noe var endret.

– Vanskelig å beskrive, men annerledes, mykere på et vis. Fjorten dager senere kunne jeg svelge det meste. Det var en stor lettelse som ansporet til fortsatt trening.

Holder kontroll på sin egen utvikling

Hittil har Dagmar trent i noen måneder og tatt selvtestene hver tredje uke for å ha kontroll på utviklingen. Bortsett fra en kontinuerlig forbedret svelgeevne kjenner Dagmar en økt muskelstyrke i både ansikt og munn.

Livet har snudd på alle områder, og hun har fått livskraften tilbake igjen. Smygingen med mat og drikke er en saga blott, og Dagmar omgås gjerne med folk når anledningen byr seg.

– Jeg er vel rar, men jeg synes det er morsomt å våkne opp om morgenen og møte en ny dag, avslutter 87-årige Dagmar Gustafsson og passer på å gi ros til logopeden Siv Lithander på Kullbergska sykehus som lot henne prøve IQoro.