Beriths refluks og svelgevansker gjorde at hun ikke holdt ut lenger

Daglig måtte Berith springe til toalettet når maten rant opp av svelget. Legen diagnostiserte henne med mellomgulvsbrokk, men sa at det ikke fantes noen behandling.

Til å begynne med skjulte Rolf (Beriths mann, du kan lese Rolfs historie her) og jeg treningsutstyret for omgivelsene, men i takt med at vi følte at treningen ga resultater, begynte vi å fortelle om IQoro for omgivelsene.

Jeg tok med meg min IQoro på jobben som barnehagelærer, og Rolf tok med seg sin til advokatkontoret. I dag er IQoro en del av vår felles hverdag, og alle vet at vi trener før måltidene.

Langvarig hoste og refluks

For meg begynte problemene med at min langvarige tørr- og slimhoste suksessivt gikk over til refluks. Til slutt ble det som å leve med en omvendt kjøttkvern i mellomgulvet.

Så godt som daglig slo maten kullbøtte, og det var bare å løpe til toalettet og stå der med åpen munn og la alt renne ut av meg. Fryktelig!

Problematisk hverdag på arbeidsplassen

Familien vennet seg til at dette var en del av hverdagen min, og for barna i barnehagen der jeg arbeider, hadde jeg lært meg å smugle ned de utspyttede munnfullene i hauger med husholdningspapir.

Men én dag ved lunsjen var det bråstopp. Jeg ble redd, fikk angst og panikkfølelse, tenkte at jeg aldri mer kunne spise og drikke normalt igjen. Jeg hadde nådd bunnen for hva jeg tålte.

Legen jeg besøkte, sa at jeg led av mellomgulvsbrokk, men at det ikke fantes noe annet enn syredempende legemiddel.

Men jeg hadde allerede tidligere lest flere artikler om noe som het IQoro, et nevromuskulært treningsutstyr som påsto at det hjalp mot tørrhoste, svelgevansker, halsbrann og reflukssykdom. Jeg hadde jo ingenting annet enn pengene å tape, så jeg bestilte et. Det ble uten tvil et vendepunkt.

Marerittet bleknet

Etter noen ukers konsekvent trening tre ganger per dag før måltider følte jeg en merkbar forbedring. Det daglige marerittet med å stå bøyd over toalettskålen bleknet. I dag husker jeg ikke engang når det skjedde sist.»

Berith Sjöberg, barnehagelærer, Stockholm